...livets små gleder

Ofte er det de små, uforutsette tingene som kan gjøre en allerede god dag enda litt lysere. Enten man blir gitt, eller selv gir litt for en ukjent, skal det så lite til at noen blir litt gledet.

I dagens degenererende samfunn holder det faktisk i enkelte tilfeller bare å vise normal høflighet. Dessverre. Tidligere var det forventet at man for eksempel på bussen oppgav setet sitt dersom et eldre menneske steg på. Man hilste på forbipasserende, og holdt dører åpne for hverandre. Idag nedverdiger knapt ens naboer seg til å hilse på en, selv når man hilser på dem først. Og alle med et snev av erfaring fra serviceyrker kan sikkert stemme i at uhøflighet, arroganse, egoisme og uforsonlighet snarere er en regel enn et unntak. Den samme mangel på høflighet sees også i veitrafikken: økende egoisme og avtagende samhandling. Og jo dyrere bilen er, desto mer is i magen og dritt i haudet har føreren. Føler jeg er nødt til å spørre: hvor gikk det galt i dette henseende? Ser man på 1950- og 1960-tallets samfunn, så var det noe helt annet hva folkeskikk og høflighet angår, enn dagens. Hvor mistet den jevne mann respekten for sine medmennesker?

Noe svar venter jeg ikke, selvom det finnes mange.

Men så var det de små gledene, da. Kom til å ramle innom en papirvarehandel i sentrum her tidligere i dag, i et forsøk på å få fatt i en blyant (nærmere bestemt Faber-Castell 9000). Blyantreolen hadde ved første øyekast lite spennede å by på, men DER! Heeelt bakerst innved veggen, i en eske med endel annet grafs skuet mine uskyldsgrå to kjente, dypgrønne konturer med gulltrykk. Disse ble varligt fanget inn, og bragt til kassen, hvor kyndige hender forsøkte få fornuft utav de falmede strekkodene. Innehaveren virket være i godt humør; plystret lavt på en saison-schläger om smågnagere. Etter etpar mislykkede forsøk på å få elektonikken med på laget gav han opp, rakte meg blyantene og lot meg hålke meg hjemmover med to vederlagsfrie blyanter i lommen. Enda litt blidere enn da jeg gikk inn.



Er ikke så mye som skal til!

...bussen

Siden jeg disponerer bil, blir det lite - veldig lite - bussing. Men idag ble en tur med bussen en dåd av nødvendighet. Det første jeg bet meg merke i, var at bussen ikke nødvendigvis går på det tidspunktet du helst skulle gjort det; i dagens tilfelle ble det 50 minutter venting. I og for seg OK nok det; sitte på en benk å betrakte andre medmennesker, tenke (dersom man skulle ha noe utenkt) - man skal ikke nødvendigvis behøve kjede seg. Og, jeg mener, skulle man ikke utholde 50 minutter i eget selskap, så kan man alltids grave dypere i lommen, og ringe etter taxi. Men nå tok jeg engang bussen.

Bussen er et snodig sosialt kasus. (Hvorfor ikke; femti mennesker hvorav tretti ikke har noen former for relasjoner med de andre, stuet inn på det halve antall kvadratmeter). Nettopp fordi alle virker for å tre inn i kollektiv katatoni i det øyeblikk bussemannen har givit dom biljetterna - absolutt uimottagelige for ytre stimuli. Alle står urørlige, stirrer ned fremfor seg , unngår øyekontakt, 'enhver med sin neste'. Det er et fantastisk skue! (og man får tid til å studere menneskene; det eneste modus for befordring jeg kan forestille meg er senere, ville vært å slikke seg selv i nakken og hoppe i en postkasse).

Da den sosiale konvensjon åpenbart er 'ikke se, ikke bli sett', så - mener jeg - ville det vært direte ufint av meg å pukke på min rett til å bruke de auan som Gud har plassert i skallen på meg, og betrakte de mennesker som jeg et øyeblikk befinner meg på samme sted som, på samme tidspunkt og i en felles hensikt. Øyekontakt kan - når mellom mennesker som står hverandre nær - sogar være et kjærtegn, et uttrykk for mildhet, omtanke og tiltro. Men mellom ukjente på bussen en trussel; en provokasjon. Så jeg gjemte meg bak mørke Ray-Bans. Slik kunne 'ingen se hvor jeg ser', og jeg trengte ikke frykte øyekontakt med noen! men likevel betrakte mine medpassasjerer uforferdet. Et hemmelig våpen; en usynlighetskappe i grått glass og gull.

Og: plugger i ørene. Hva tenker de på, de som stapper plugger i ørene eller spenner et headset over skallen?! De aner ikke hva de går glipp av! Det finnes altså ikke grenser for hva man blir fortalt uoppfordret. Nuvel, rett skal være rett, men jeg mener - man hverken tyvlytter eller overhører når piken på setet bakenfor temmelig høylytt forteller sin venninne hva og hvordan hennes ett år yngre guttevenn under diverse omstendigheter har gått frem? (Kanskje derfor enkelte plugger igjen ørene, hvem vet). Men alt det sprøyt der tales om - underholdningsverdien av det alene mer enn dobbelt overgår hva man betalte for bussturen!

Så. Med slike resultater allerede på første tur, blir det mer bussing? Ikke søren! Er vel en grunn til at jeg har bil.

...en dårlig unnskyldning

Studentlivet har mange lyse sider. Dog, hva studentlivet har flest av, er sketchy unnskyldninger for omgang med alkohol. Og her er én:

EKSAMENSPILSEN

For de som måtte finne dette begrepet fremmed, kan det forklares ganske enkelt: Eksamenspilsen er det obligatoriske inntak av - i motsetning til hva navnet antyder - ikke én, men to halvlitere øl kvelden før en eksamen.

Denne selvmedisinering har sine helt legitime grunner. Hos de fleste kandidater er et visst mål av anspenthet og uro temmelig normalt. Man har forhåpentligvis arbeidet hardt og seriøst inntil denne stund; uansett er det da for sent å prøve kurere manglende grad av læreplanmåloppnåelse. Så hva man trenger er å slappe av, komme i god stemning og hente nye krefter. Her blir disse to øl alfa og omega: den første til å koble av med, og den siste til å sikre innsovning uten for mye bekymring over morgendagen.

På den annen side er rapporterte symptomer på at man ikke har drukket eksamenspilsen: dårlig nattesøvn, syke drømmer (slike man husker); ofte ledsaget av svettetokter og manglende opplagthet påfølgende dag (en balansegang her - anbefalt inntak må ikke overskrides).

Den virkelige virkelighet

(Ikke en test)

Notiser. De korte, unnselige stykker avisenes større artikler er innrammet av. All verdens galskap og dumskap, presentert i to-tre avsnitt. Ganske enkelt: slike er stor litteratur. Forfattere må gjerne streve seg øm i tungen og hyle etter 'sælsomme Nervevirksomheder og Benpibernes Bøn', men de kan aldri komme nær å skildre menneskets natur slik den uforfalsket finnes i notisene! Gjenfant idag et slikt avisutklipp - nettopp en slik notis. Vil mene dette er det mest tragikomiske stykke jeg har lest. Om det var annen avsnitts innholdsrikhet eller ordvalget som fikk meg til å rive ut denne notisen, vet jeg ikke. Uansett har den hengt på korktavlen min i snart tre år. Den gjengis her i helhet.

SIGØYNERSAK TIL STRASBOURG
'OSLO: Advokat Randi Hagen Spydevold mener Oslo kommune bryter menneskerettighetene fordi de ikke har gjort nok for å hjelpe en ung sigøyner.

Gutten, som i en alder av 17 år er gift for tredje gang, har aldri gått på skolen og er analfabet. Ifølge Aften har han vokst opp i et voldelig hjem, med en bestemor som skal ha fôret ham med rusmidler.

- Barnevernet har visst at han aldri har gått på skole, og at han lever i et voldelig hjem. Likevel har de henvist til sigøynerkulturen, og ikke tatt problemene på alvor, sier guttens advokat Randi Hagen Spydevold til Aften.
(NTB)'

--0--

Overhørte også denne idag:

Mann: - Mye av ungdom idag har så dårlig ordforråd.
Ungdom: - Hva er 'ordforråd' for noe?

...motorstopp

Beleilig. Skulle først bilen bestemme seg for å streike, så kunne den umulig valgt et bedre sted og tidspunkt. Jeg var altså på vei fra Ålesund til Hamar; omlag 4 km. nord for Biri merket jeg at motoren mistet kraft opp en slak bakke. Midt i rundkjøringen ved Mjøsbrua kom Jon Blund. Der stod jeg, kunne lite annet gjøre, så Viking hjelpe meg. Amen.

Jeg var da 30 min. hjemmenfra og skal ha nesten tre uker ferie. Og trolig er det bare noe vrøvl med drivstoffilteret.

...sesongens brygg

Vinter. Et sort, kvelende teppe senkes. Mørket trenger inn skapningens innerste; de dypeste deler av sinnet. Mennesket synker hen i depresjoner - eller hva verre er - blir vanvittig. Når man kontemplerer sesongens brygg kan man iallefall få dette inntrykk - at bryggermesteren er gått fra forstanden, og ølet tungsindig. Men likevel forstår man, at det ikke alene dreier seg om leskende, drikkbare øl. Det handler om å fange essensen av årstiden - på godt og ondt - i en flaske.

Nedenfor følger 'Tasting notes' fra juleøltesten 12.12.09. (Alle meninger uttrykt er subjektive)

1. Dahls Juleøl (6.5% alc)
Øye: Rødlig farge (småmørk)
Nese: Igrunn ikke. Litt rød saft?
Munn: Mugg og kjeller - blå stilton?
Finish: Letter opp. Får gradvis frem humlen her: bitterheten tiltar mens sødmen dør ut.
Mening: Nei. Dog er ettersmaken det beste ved ølet.

2. Fredrikstad Juleøl (6.6% alc)
Øye: Noe mørkere enn 1, og mer gyllen
Nese: Mer her. Surdeig, kaffebønner, vanilje
Munn: Betydelig mildere og mer lukket. Fin.
Finish: O'yes. Frukt og eik(!) Kompleks.
Mening: Litt for lukket, men klart finere enn Dahls.

3. Mack Juleøl (6.5% alc)
Øye: Mer skum enn begge første, farge omtrent som 2.
Nese: Fruktkompott. Plommer?
Munn: Umiddelbart litt tung, men tar seg opp med humle.
Finish: Lett og floral.
Mening: Det er tross alt noe ved dette ølet. Har tyngden man forbinder med juleøl, men er friskt og drikkbart.

4. Håndbryggeriet: Nissefar (7.0% alc)
Øye: Skummer herfra og til Vladivostok. Kullsvart, ser ikke gjennom.
Nese: Mørkbrent kaffe. Brent kjøtt. Humle
Munn: Kulegrill. Litt blåost. Bitter.
Finish: Lang, med mye kull.
Mening: Billigere å patte på en kullbrikett?

5. Aass Juleøl (6.5% alc)
Øye: Løst skum. Orange, lysere.
Nese: Litt eik. Til nød noe sitrus.
Munn: Lite humle. Kornsødme. En tanke medisink. "Finere" bitterhet.
Finish: Bare besk. Minner mer om pilsnerøl.
Mening: Øl. Hverken mer eller mindre.

6. Bah humbug! (5.5% alc)
Øye: Lys! Rødlig.
Nese: Lite.
Munn: Grønn kardemomme, nellik. Floral sødme. Lite fylde.
Finish: Tilstede to sekunder, deretter borte vekk. Nei.
Mening: Ikke et vinterøl, til tross for krydderne, dog et artig påfunn. Humbug?

7. Hansa Julebrygg (6.5% alc)
Øye: Brunrød. Middels skum.
Nese: Nei?
Munn: Tungt. Søtt. Grov bitterhet som skjærer gjennom. Ikke dårlig.
Finish: Kort og lett, men stiltypisk.
Mening: Et typisk juleøl. Neppe det beste, men holder absolutt mål.

8. Slaapmutske (belgisk) (7.4% alc)
Øye: Skummer ondt! Ser ut som mørk kakao.
Nese: Mørk sjokolade.
Munn: Bitter sjokolade, men også fruktig. Masse humle.
Finish: Ikke det helt store, men balansert. Sjokolade.
Mening: Etiketten var tvilsom, men ølet var av de beste testet. Av en eller annen grunn ble det enighet om at det var et forbryterøl (belgisk...).

9. Nøgne Ø: Underlig Jul (6.5% alc)
Øye: Uklar, mellombrun
Nese: Ingefær og oppvaskkum.
Munn: Pepperhete. Humle, litt brent. Oppvaskmiddel. Ganske underlig...
Finish: Krydderkake, ellers lite.
Mening: Staves 'Zalo' med 'z' eller 's'?

10. Bocq Christmas (belgisk) (8.1% alc)
Øye: Brunlig, halvklar
Nese: Ingefær og noe karamellsødme
Munn: Bokkøl. Nydelig sødme. Banan? Minner om portvin; medisinsk, litt sitrus, mye restsukker? Lett å like.
Finish: Meget fin. Appelsinsødme.
Mening: Ja. Liker det meget godt. Men med så mange tilsetninger må jeg spørre: er dette ekte øl?

11. Ringnes Julebokk (9.0% alc)
Øye: Meget mørk rød.
Nese: Ganske lite. Omtrent som Dahls?
Munn: Alkoholisk. Ikke mye aroma, men sparker hardt. Pepper.
Finish: Vinøs, kort.
Mening: Hadde vært temmelig klamt og kokt uten heten fra alkoholen. Trolig best på egenhånd.

BONUS:
12. Lervig Julebrygg Vellagret (6.5% alc)
Øye: Lys
Nese: Ganske enkelt smør.
Munn: Småfet, smør her også. Ikke ubehagelig, men ikke til fet mat.
Finish: Overhodet ikke.
Mening: Drikkbart, men ikke veldig mye mer.

13. Slogen Julebrygg (4.7% alc)
Øye: Lysbrunt, uklart.
Nese: Utslagsvasken.
Munn: Ring rørleggeren! Smaker sluk og kloakkgass.
Finish: Kan minne om øl.
Mening: Velger heller vannet i skålen.

I min gane havnet Ringnes Julebokk og Mack Juleøl på førsteplass, fulgt av Slaapmutske og Bocq Christmas. Kveldens styggeste var uten tvil Slogen Julebrygg og Underlig Jul. I tillegg til de tretten nevnte ølene ble også to hjemmebryggede øl (ikke juleøl) smakt. Disse var begge langt mer interessante enn de innkjøpte ølene, og bryggerne oppfordres til å fortsette det gode arbeidet.

..blogging

Altså. Omsider har også jeg kommet dit, at jeg føler trang til å dele noe med verden. Ikke at jeg har noe spesiellt å tilføre; det hele vil trolig dreie seg om å vandre på opptråkkede stier. Men hvorfor blogg? Det kan trekkes frem at blogger er verdifulle informasjonskilder: Andre med samme interesser som en selv publiserer sine erfaringer med - og tanker om - gitte tema, og jeg tenker: Hva hvis disse ikke hadde gjort det? Hvor mye vanskeligere hadde ikke informasjonsinnsamling blitt da? Men sannheten er vel mer den, at jeg bare føler for et lite tilleggsprosjekt. Og da skriving er en syssel jeg verdsetter, så var vel min bloggs tilblivelse gitt. (Dessuten gir det meg nok en unnskyldning for bruk av notisbøker fra en ikke ukjent produsent; ideer må noteres...)

Uansett. Hva det kommer til å bli av denne bloggen gjenstår å se, men jeg vil forsøke å holde meg innenfor tittelens ramme - testing av diverse, om enn ikke slik TV2 prøver å hjelpe deg.