I dagens degenererende samfunn holder det faktisk i enkelte tilfeller bare å vise normal høflighet. Dessverre. Tidligere var det forventet at man for eksempel på bussen oppgav setet sitt dersom et eldre menneske steg på. Man hilste på forbipasserende, og holdt dører åpne for hverandre. Idag nedverdiger knapt ens naboer seg til å hilse på en, selv når man hilser på dem først. Og alle med et snev av erfaring fra serviceyrker kan sikkert stemme i at uhøflighet, arroganse, egoisme og uforsonlighet snarere er en regel enn et unntak. Den samme mangel på høflighet sees også i veitrafikken: økende egoisme og avtagende samhandling. Og jo dyrere bilen er, desto mer is i magen og dritt i haudet har føreren. Føler jeg er nødt til å spørre: hvor gikk det galt i dette henseende? Ser man på 1950- og 1960-tallets samfunn, så var det noe helt annet hva folkeskikk og høflighet angår, enn dagens. Hvor mistet den jevne mann respekten for sine medmennesker?
Noe svar venter jeg ikke, selvom det finnes mange.
Men så var det de små gledene, da. Kom til å ramle innom en papirvarehandel i sentrum her tidligere i dag, i et forsøk på å få fatt i en blyant (nærmere bestemt Faber-Castell 9000). Blyantreolen hadde ved første øyekast lite spennede å by på, men DER! Heeelt bakerst innved veggen, i en eske med endel annet grafs skuet mine uskyldsgrå to kjente, dypgrønne konturer med gulltrykk. Disse ble varligt fanget inn, og bragt til kassen, hvor kyndige hender forsøkte få fornuft utav de falmede strekkodene. Innehaveren virket være i godt humør; plystret lavt på en saison-schläger om smågnagere. Etter etpar mislykkede forsøk på å få elektonikken med på laget gav han opp, rakte meg blyantene og lot meg hålke meg hjemmover med to vederlagsfrie blyanter i lommen. Enda litt blidere enn da jeg gikk inn.
Er ikke så mye som skal til!
av å til ligge pur lykke å lure i et par blyanta! :)
SvarSlett