onsdag 14. juli 2010

...bussen

Siden jeg disponerer bil, blir det lite - veldig lite - bussing. Men idag ble en tur med bussen en dåd av nødvendighet. Det første jeg bet meg merke i, var at bussen ikke nødvendigvis går på det tidspunktet du helst skulle gjort det; i dagens tilfelle ble det 50 minutter venting. I og for seg OK nok det; sitte på en benk å betrakte andre medmennesker, tenke (dersom man skulle ha noe utenkt) - man skal ikke nødvendigvis behøve kjede seg. Og, jeg mener, skulle man ikke utholde 50 minutter i eget selskap, så kan man alltids grave dypere i lommen, og ringe etter taxi. Men nå tok jeg engang bussen.

Bussen er et snodig sosialt kasus. (Hvorfor ikke; femti mennesker hvorav tretti ikke har noen former for relasjoner med de andre, stuet inn på det halve antall kvadratmeter). Nettopp fordi alle virker for å tre inn i kollektiv katatoni i det øyeblikk bussemannen har givit dom biljetterna - absolutt uimottagelige for ytre stimuli. Alle står urørlige, stirrer ned fremfor seg , unngår øyekontakt, 'enhver med sin neste'. Det er et fantastisk skue! (og man får tid til å studere menneskene; det eneste modus for befordring jeg kan forestille meg er senere, ville vært å slikke seg selv i nakken og hoppe i en postkasse).

Da den sosiale konvensjon åpenbart er 'ikke se, ikke bli sett', så - mener jeg - ville det vært direte ufint av meg å pukke på min rett til å bruke de auan som Gud har plassert i skallen på meg, og betrakte de mennesker som jeg et øyeblikk befinner meg på samme sted som, på samme tidspunkt og i en felles hensikt. Øyekontakt kan - når mellom mennesker som står hverandre nær - sogar være et kjærtegn, et uttrykk for mildhet, omtanke og tiltro. Men mellom ukjente på bussen en trussel; en provokasjon. Så jeg gjemte meg bak mørke Ray-Bans. Slik kunne 'ingen se hvor jeg ser', og jeg trengte ikke frykte øyekontakt med noen! men likevel betrakte mine medpassasjerer uforferdet. Et hemmelig våpen; en usynlighetskappe i grått glass og gull.

Og: plugger i ørene. Hva tenker de på, de som stapper plugger i ørene eller spenner et headset over skallen?! De aner ikke hva de går glipp av! Det finnes altså ikke
grenser for hva man blir fortalt uoppfordret. Nuvel, rett skal være rett, men jeg mener - man hverken tyvlytter eller overhører når piken på setet bakenfor temmelig høylytt forteller sin venninne hva og hvordan hennes ett år yngre guttevenn under diverse omstendigheter har gått frem? (Kanskje derfor enkelte plugger igjen ørene, hvem vet). Men alt det sprøyt der tales om - underholdningsverdien av det alene mer enn dobbelt overgår hva man betalte for bussturen!

Så. Med slike resultater allerede på første tur, blir det mer bussing? Ikke søren! Er vel en grunn til at jeg har bil.

1 kommentar:

  1. Fantastisk! Ler og ler! Det er jo en grunn til at jeg rekker å fylle 26 år før bil-lappen er i hånda mi! Elsker å tyvlytte, betrakte og underholdes!

    SvarSlett